Shadow and Bone: The Grisha #1

Jeg skriver sjeldent tvers gjennom negative bokomtaler. Ikke fordi jeg ikke er kritisk, men fordi jeg er heldig med bøkene jeg leser. Men da jeg passerte denne bokens første tretti sider, var jeg ganske så sikker på at jeg kom til å bli skuffet. Kom dette til å bli den første virkelige negative bokanmeldelsen jeg kom til å skrive? Kom jeg i det hele tatt til å fullføre den? Jeg hadde tross alt ikke fullført andre bøker jeg ikke hadde likt. Det største spørsmålet var likevel: hvorfor likte jeg den ikke? Hadde jeg allerede dømt boken, selv før jeg hadde lest 1/3. Svaret var ganske enkelt, i alle fall en liten del av det: etter omsider å ha lest bakpå boken, fikk jeg inntrykk av at dette kom til å bli en Twilight-ish bok. Du vet, jente naivt og blindt fortapt i en relativt kjip person, hvor kjærlighet har synonymet obsession. Skepsisen minsket ikke da jeg søkte boken opp på Goodreads, og de første anmeldelsene hadde holdt stjernene langt bak. Hva skulle jeg gjøre? Det eneste riktige: fortsette å lese.

I denne fantasy boken blir vi først inn i en verden i krig. En verden mye preget av the Shadow Fold, et hav av mørke. Her lever ikke vanlige fisker, men skremmende skapninger som har menneskekjøtt som føde. Svært få kan krysse dette mørke landskapet. Svært få kommer levende ut. Havet av mørket ødelegger sakte det tidlige så gode landet Ravka. Samtidig oppdager den ensomme, foreldreløse Alina at hun har spesielle krefter hun ikke ante noenting om -- kan hun være nøkkelen til å sette landet fri fra de mørke kreftene? Disse kreftene fører henne inn i en del av deres kongerike få kan få føle på: Grisha, kongerikets elite. Men for å kunne hjelpe noen må hun finne en måte å bruke kraften sin på. Som det ikke skulle være nok, må hun forholde seg til den mystiske, mektige, sjarmerende og forførende Darkligen. Hvor kommer bestevennen hennes, Mal, inn i bildet? Og kan hun redde dette tilsynelatende fortapte kongeriket?

Kort om boken:

Språk: Engelsk

Tittel: Shadow and Bone

Serie: The Grisha #1

Forfatter: Leigh Bardugo

Sidetall: 372

Dette kommer ikke til å bli en svart på hvitt negativ anmeldelse. Boken er nemlig ikke tvers gjennom negativ, på samme måte som den ikke er tvers gjennom god. Helt siden jeg leste ferdig epilogen, har jeg lagt de positive og negative sidene (nesten bokstaveligtalt) side om side, for endelig å komme med en konklusjon: likte jeg egentlig denne boken? Uten å komme med store spoilers, skal jeg fortelle dere om noen av disse punktene.

La oss starte et naturlig sted: bokens første sider. Bokens prolog hektet meg virkelig. Det lå, uansett hvor dumt det kan høres ut, noe magisk i luften. Alt gikk oppover. De tre eller fire sidene var som et perfekt øyeblikk hvor ingenting kunne gå nedover. Men så var øyeblikket over og vi får vårt første møte med Alina som forteller. Jeg skal være ærlig. Hun irriterte meg, samtidig som jeg følte en viss medlidenhet for henne, men mest av alt, irritasjon. Hennes første sider som forteller ga meg inntrykk av at dette var en rolle hun absolutt ikke passet til. Lenger ut i boken lurte jeg på hvordan det hadde vært hvis the Darkling var fortelleren, skjønt man da ville fått en helt annerledes historie. Kanskje det hadde vært positivt. Men hvorfor likte jeg ikke heltinnen? Det viser seg at dersom man skal skrive YA bøker og man ønsker en heltinne, må denne personen være stakkarslig, med dårlig selvtillit, ute av stand til å koble de små logiske tingene sammen. Alina er en av disse 'heltinnene'. Sin egen grunn til hvorfor hun ikke kunne være spesiell, er fordi hun ikke ser ut som resten av eliten: hun ikke vakker. Faktisk gjorde det meg nærmest gal hvor stor rolle utseende og hvor attraktiv man er, spiller en rolle i denne boken. Når nye personer ble presentert, ble de presentert med adjektiv som handsome eller gorgeous. Og litt for ofte blir det hintet til Alinas manglende selvtillit. La oss i tillegg håpe at det ikke oppstår et trekant drama i oppfølgeren. Jeg trenger virkelig ikke enda en fantasy bok hvor romansen spiller en gigantisk rolle.

Likevel har jeg gitt denne boken fire stjerner. Ikke fem, og grunnene er vel beskrevet nøye nok ovenfor, men fire. For trass disse tingene fortsatte jeg å lese. Jeg ble hektet. For når jeg så bort fra tingene som irriterte meg, så var jeg virkelig spent boken gjennom -- i alle fall fra et sted rundt side 60 og utover. Boken var spennende og Alina hadde sine øyeblikk. Uten å spoile noe, likte jeg øyeblikket hvor hun innser hvordan hun kan bruke gaven sin. Det er fint at noen karakterer er litt komplekse, skjønt jeg gjerne vil vite mer om birollene enn hvordan de ser ut. Dessuten er det noen sider i boken som er skrevet med en lett leselig lyrisk skrivemåte. Jeg likte det, og helt ærlig, gleder jeg meg til å følge historien videre. Faktisk har jeg fulltro på at karakterene kan utvikle seg og at jeg faktisk kan komme til å like dem, selv Alina.