An Abundance of Katherines - En overflod av Katheriner

Første gang jeg leste denne boken, var en gang i 2013. Jeg husker ikke akkurat når, men det var da jeg var midt inne i min lille lese-absolutt-alt-av-Green-fordi-han(som-regel)-er-genial—boble. Som jeg forøvrig ikke riktig har kommet meg ut av, og godt er det. Det jeg derimot ikke gjorde, var å anmelde den. Hvorfor? Jeg skal ikke engang forsøke å komme med en god forklaring, for sjanser er at den vil bestå av ett ord, syv bokstaver, som begynner på l og slutter på -skap. Nå skal jeg derimot gjøre opp for den lenge utsatte anmeldelsen! Boken er nemlig, i selskap av Looking For Alaska (Hvem er du, Alaska?), Paper Towns (Papirbyer) og The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen), blitt oversatt til norsk.

Colin Singleton er to ting. Vidunderbarn og den uheldige som har blitt dumpet av mange jenter med samme navn. Han dater kun jenter ved navn Katherine, og mens sommeren sakte men sikker starter, blir han det igjen, og Katherine blir snart den nittende Katherinen som dumper ham. Sønderknust, men villig til å tenke på noe annet, tar Colin med seg den litt overvektige Judge-Judy besatte bestekompisen, Hassan, på biltur. Målet er å fullføre et teorem som kan forutsi hvordan parforhold vil ende, bevise at han virkelig kan, og kanskje, bare kanskje, vinne Katherine den nittendes hjerte tilbake.


Kort om boken:
Tittel: En overflod av Katheriner
Forfatter: John Green
Sider: 228
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Ungdomsbok
Alder: 13+
Min kopi: Lesereksemplar fra forlaget

La oss få en ting avklart med en eneste gang: John Green er en av de beste forfatterne som skriver for ungdom i dag. Rett og slett. Bøkene hans er de ultimate "feel-good" bøkene, samtidig som de stiller store spørsmålstegn ved dagens kultur, samfunn og vanlige tankemønstre. Han er en skikkelig oppvekker. I En overflod av Katheriner, stiller han spørsmålstegn ved hvordan mange streber etter å bli husket, bli berømt eller å bevise for andre at man kan. Akkurat som i hans andre bøker, er hovedpersonene tenåringer. Og i ren Green ånd, er fortellerstemmen (med unntak av tfios) en lettere nerdete person, som gjerne er ulykkelig forelsket i den uoppnåelige, vakre jenta. Problemet med Colin er ikke at han klager mye, eller henger seg veldig opp i teoremet sitt, men heller at han ikke er, og jeg liker virkelig ikke å si det, dyp nok. Det er litt som om han har et isfjell inni seg: man når litt inn i det, men man blir aldri helt kjent med ham. 

Sammen med seg, har han bestekameraten, Hassan. En person det er ganske så lett å like, og som gjerne kommer med noen litt dårlige spøker. Disse er gjerne morsomme nok til at man humrer lavt for seg selv. Det som kanskje er mest fascinerende, er vennskapet dem mellom. Hvordan de støtter hverandre, og da særlig hvordan Hassan støtter Colin gjennom absolutt alt, skjønt det ikke alltid er gjensidig. Og at han gjør sitt beste for å sette kameraten tilbake på plass når det er nødvendig. Dersom Colin hadde hatt de nesten to hundre sidene alene, kunne det lett bli litt i overkant mye klaging. Hassan letter virkelig på stemningen.

På bunnen av nesten hver eneste side, er det en rekke footnotes, som ofte har blitt beskrevet som irriterende og forstyrrende. Det er jeg uenig i. De er alle svært interessante, og morsomme. Intet annet enn det man venter fra Green!

Dette er en god bok, men ikke like god som noen av de andre bøkene hans. Men det er ikke så viktig. Det John Green klarer, er å fortelle en god historie uten at handlingen avgjør hvor vidt det er en god bok eller ei. Måten han skriver på, med morsomme replikker, god flyt, mange elskverdige karakterer og interessante spørsmål, er godt likt, og det med god grunn.

Kommentarer

Populære innlegg