The Graveyard Book

Det ligger en bok på nattbordet mitt. Faktisk, så ligger det flere der, men denne. Vel, den har ligget der enda lenger enn de andre. Ikke fordi den er ulest, nei, tvert i mot, men fordi jeg til tider tar den opp, leser noen linjer, som oftest favoritt delene mine, eller bare tilfeldige sider, før jeg legger den pent tilbake igjen. Egentlig fortjener den vel en plass i bokhyllen min. En av de beste plassene, hvor jeg virkelig kan se den. Men jeg liker det slik det er. At den ligger på nattbordet mitt, at jeg kan plukke den opp, lese litt i den, så legge den ned igjen og vente noen få dager. Det er verdt å merke seg at det er få bøker jeg har et slikt forhold til, som jeg bare ikke går lei. Flere er av Roal Dahl, mens denne, denne er av Neil Gaiman.

Det skulle ha vært fire mord den natten. Fire mord. Fire. Ikke tre. For Jack, som kanskje er den beste av dem alle, bommer aldri. Likevel, så skjedde det. Og det tilsynelatende letteste offeret, barnet i krybben, slapp unna uten så mye som en skramme. Ikke så han snurten av spedbarnet heller. Men det hadde vært der. Han kunne lukte det. Spedbarnet søker tilflukt i en kirkegård. I en kirkegård full av spøkelser. Det er starten på Nobody Owens' liv. Et liv hvor farer lusker utenfor kirkegårdene gjerder. Kanskje nærmere enn han tror..

Kort om boken:

Tittel: The Graveyard Book/Kirkegårdsboken

Forfatter: Neil Gaiman

Sider: 304

Forlag: Bloomsbury Publishing/Schibsted 

Sjanger: Fantasy/Barnebok

Alder: 8/9

Min kopi: Egen 

Neil Gaiman er høyt opp på listen min over tidenes beste fortellere. Med de skumle barnebøkene Caroline, The Graveyard Book, den litt hyggeligere Fortunately, the Milk, og med enda skumlere voksen bøker. Han skriver historier med et eventyrpreg, på en måte som fengsler, engasjerer, varmer, og ikke minst: skremmer. Mørke barnebøker, som samtidig varmer og fortryller. Hva er ikke å like! Personlig har jeg alltid lurt på hvilke historier Gaiman forteller over leirbål på de mørkeste høstkvelder..

Boken starter ikke med lykkelige enhjørninger, en solskinnsdag eller med rosa marshmellows. Det hele starter med mord, med en hånd i mørke, som holder en kniv. Muligens ikke det man forbinder med barnebøker, men de historiene som inspirerer oss mest er vel de lettere groteske, men likevel drømmende (ja, jeg ser mot dere, eventyrene). Gaiman gjør det perfekt. Han mikser hint fra Grimm, hint fra de varmeste historier, og blander det sammen til den gode blandingen kun Neil Gaiman selv kan få til.

Grunnmuren, for eksempel: et lite barn, et spedbarn, som vokser opp på en kirkegård hvor gravene nesten er gjengrodde. Det er en interessant tanke, som lett kunne tatt en morbid retning. En veldig morbid retning. Men det gjør det ikke. Skjønt boken til tider er skummel, så er den 95% av tiden så varm og god, samholdet gjenferdene, karakterene mellom, varmer helt inn i hjerteroten. De passer på Bod, bryr seg om Bod, ønsker det beste for ham. Og han elsker dem like høyt tilbake. For den lille gutten som kunne blitt et mordsoffer, er langt fra alene. Gutten som i menneskenesverden ville ha blitt foreldreløs, er så langt fra foreldreløs som det er mulig å komme. Samholdet som Gaiman så nydelig skildrer, gir meg lyst til å pakke baggene, finne meg en forlatt kirkegård, og bli venn med hyggelige spøkelser.  

Bod er den perfekte karakteren. Stille, nysgjerrig, annerledes. Og alle de eventyrene han tar oss med på! Turer på forlatte stier, farlige ekspedisjoner gjennom mørke ganger, samtaler med døde, et møte med en hyggelig, utrolig heks. Som en liten digresjon, er det verdt å nevne at jeg har den utrolige heksen på topp tre over favorittkarakterer mine, og ikke bare i denne boken. Det er en fantastisk bok, som har sklidd inn blant favorittbøkene mine. Jeg håper du gjør som en god venn av meg, Eline, og plukker opp denne nydelige boken. Jeg garanterer deg at du ikke kommer til å angre.

Boken er dessuten oversatt til norsk.