Odinsbarn - Ravneringene
Da jeg var yngre, slukte jeg både fantasy (bla. tradisjonellfantasy) , mysterie-og krim bøker. Jeg elsket det, og leste det så ofte sjansen bød seg. Etterhvert som jeg har blitt litt eldre, har dette blitt de sjangrene jeg leser minst fra. Jeg har bevegd meg litt vekk fra det, for så å lese det av og til, kanskje oftere enn jeg tror, før jeg deretter beveger meg tilbake til andre sjangre. For meg så ble Odinsbarn en slags "Velkommen hjem"- bok. Jeg leste den, og det fristet til mersmak. Og mens jeg leste, lurte på hvorfor det hadde tatt meg så lang tid å plukke den opp. Siri Pettersens "Odinsbarn" kom nemlig ut i 2013, oppfølgeren "Råta" i fjor, mens den tredje og siste boken, "Eva", kommer denne høsten.
I Odinsbarn møter vi femten vintre gamle Hirka, som mangler noe helt essensielt. Noe viktig at det skiller henne ut fra mengden så synlig det bare kan la seg gjøre, noe hun burde ha hatt, men som hun aldri har hatt. Noe som gjør henne annerledes, til et fryktet og foraktet odinsbarn. Alt hun tror hun kjenner, rakner foran henne. Men det finnes andre skapninger enn odinsbarn, noe som er enda sterkere fryktet, noe som kom til verden sammen med henne.
OM BOKEN:
Tittel: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Sider: 614
Alder: 13+ (passer nok supert for voksne også)
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2013
Min kopi: Lånt
De første hundre sidene var for meg tunge. Jeg brukte lang tid på å lese dem, og jeg var ikke helt med i handlingen. Men det tror jeg ikke at det er meningen at man skal, heller. Jeg har debattert dette litt for meg selv de siste dagen: jeg dro meg gjennom de første hundre sidene, og det føles sjelden motiverende når man har en murstein på 600 sider i hånden. Leseren kastes nemlig rett inn i et nytt, originalt fantasy-univers, hvor mange ting har rare og ukjente navn. Man får ingen forklaring, men må plukke opp litt informasjon her og der, for så å forstå universet man har beveget seg inn i. Samtidig tror jeg det er en god ting, å ikke vite alt med en gang. Man lærer universet å kjenne på en annen, kanskje grundigere måte, enn det man eventuelt ville ha gjort om man hadde fått en introduksjon, og all informasjonen med en eneste gang.
Norsk fantasy blir ofte offer for stereotypier: det er fort gjort å tenke at det neppe kan være komplekst, like godt skrevet, eller like originalt som enkelte engelske bøker, da engelsk tross alt er et mer utbredt språk. Originalitet er etter min oppfatning, dessuten et ganske så universelt tema innen både fantasy, og ungdomslitteratur. Av og til sitter man igjen med en følelse at man har lest noe før, at det minner for mye om noe annet. Trist som det er å si: det ville vært løgn å si at jeg ikke hadde det spor skepsis rettet mot norsk fantasy, og at det er en av grunnen til at det tok meg lang tid før jeg leste denne boken. Med hånden på hjertet kan jeg avkrefte alle fordommene jeg hadde: boken er skrevet med et godt språk, den er interessant, og handlingen er fengende. Og for deg som skulle lure: den er absolutt ikke lik noe jeg noengang har lest før. Ingenting er bedre enn at en bok hvor et av temaene er fremmedfrykt, avkrefter gamle fordommer.
Hovedkarakteren, Hirka, er sterk, modig og intelligent. For ikke å nevne at hun er en strålende fortellerstemme! Jeg ble glad i henne, ble frustrert sammen med henne, trist, sint og skuffet. Men Hirka er ikke den eneste interessante karakteren, det er nemlig opptil flere. Og det fine er at de er forskjellige. De har flere lag og er interessante.
Skjønt boken kan klassifiseres som en ungdomsbok, så håper jeg ikke at voksne blir skremt vekk av den grunn. Boken passer for mange, for et bredt publikum, fra moden ungdom, og oppover. Handlingen er utarbeidet, kompleks, tidvis morsom, absurd, men ikke minst fengslende. Ofte måtte jeg lene meg litt tilbake, for å tenke: "Hvordan i alle dager kom forfatteren (Siri Pettersen) på en slik, strålende idé!". Det er en god leseropplevelse, og når man blir mer kjent med universet, går det i tillegg relativt fort å lese den. Enten du elsker fantasy mer enn noe annet, eller ikke, så vil jeg anbefale deg å lese Odinsbarn, første bok i serien Ravneringene. Og dersom du, som det jeg var, er skeptisk til norsk fantasy, så har jeg bare én ting til å si: les den, kanskje den vil endre meningen din også.
I Odinsbarn møter vi femten vintre gamle Hirka, som mangler noe helt essensielt. Noe viktig at det skiller henne ut fra mengden så synlig det bare kan la seg gjøre, noe hun burde ha hatt, men som hun aldri har hatt. Noe som gjør henne annerledes, til et fryktet og foraktet odinsbarn. Alt hun tror hun kjenner, rakner foran henne. Men det finnes andre skapninger enn odinsbarn, noe som er enda sterkere fryktet, noe som kom til verden sammen med henne.
Tittel: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Sider: 614
Alder: 13+ (passer nok supert for voksne også)
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2013
Min kopi: Lånt
De første hundre sidene var for meg tunge. Jeg brukte lang tid på å lese dem, og jeg var ikke helt med i handlingen. Men det tror jeg ikke at det er meningen at man skal, heller. Jeg har debattert dette litt for meg selv de siste dagen: jeg dro meg gjennom de første hundre sidene, og det føles sjelden motiverende når man har en murstein på 600 sider i hånden. Leseren kastes nemlig rett inn i et nytt, originalt fantasy-univers, hvor mange ting har rare og ukjente navn. Man får ingen forklaring, men må plukke opp litt informasjon her og der, for så å forstå universet man har beveget seg inn i. Samtidig tror jeg det er en god ting, å ikke vite alt med en gang. Man lærer universet å kjenne på en annen, kanskje grundigere måte, enn det man eventuelt ville ha gjort om man hadde fått en introduksjon, og all informasjonen med en eneste gang.
Norsk fantasy blir ofte offer for stereotypier: det er fort gjort å tenke at det neppe kan være komplekst, like godt skrevet, eller like originalt som enkelte engelske bøker, da engelsk tross alt er et mer utbredt språk. Originalitet er etter min oppfatning, dessuten et ganske så universelt tema innen både fantasy, og ungdomslitteratur. Av og til sitter man igjen med en følelse at man har lest noe før, at det minner for mye om noe annet. Trist som det er å si: det ville vært løgn å si at jeg ikke hadde det spor skepsis rettet mot norsk fantasy, og at det er en av grunnen til at det tok meg lang tid før jeg leste denne boken. Med hånden på hjertet kan jeg avkrefte alle fordommene jeg hadde: boken er skrevet med et godt språk, den er interessant, og handlingen er fengende. Og for deg som skulle lure: den er absolutt ikke lik noe jeg noengang har lest før. Ingenting er bedre enn at en bok hvor et av temaene er fremmedfrykt, avkrefter gamle fordommer.
Hovedkarakteren, Hirka, er sterk, modig og intelligent. For ikke å nevne at hun er en strålende fortellerstemme! Jeg ble glad i henne, ble frustrert sammen med henne, trist, sint og skuffet. Men Hirka er ikke den eneste interessante karakteren, det er nemlig opptil flere. Og det fine er at de er forskjellige. De har flere lag og er interessante.
Skjønt boken kan klassifiseres som en ungdomsbok, så håper jeg ikke at voksne blir skremt vekk av den grunn. Boken passer for mange, for et bredt publikum, fra moden ungdom, og oppover. Handlingen er utarbeidet, kompleks, tidvis morsom, absurd, men ikke minst fengslende. Ofte måtte jeg lene meg litt tilbake, for å tenke: "Hvordan i alle dager kom forfatteren (Siri Pettersen) på en slik, strålende idé!". Det er en god leseropplevelse, og når man blir mer kjent med universet, går det i tillegg relativt fort å lese den. Enten du elsker fantasy mer enn noe annet, eller ikke, så vil jeg anbefale deg å lese Odinsbarn, første bok i serien Ravneringene. Og dersom du, som det jeg var, er skeptisk til norsk fantasy, så har jeg bare én ting til å si: les den, kanskje den vil endre meningen din også.
Kommentarer
Legg inn en kommentar