Billedhuggerens datter

Jeg har alltid vært svak for barndomsskildringer. Kanskje fordi jeg fortsatt er ung nok til å huske detaljer fra min egen, kanskje fordi jeg er gammel nok til å ha glemt mye. Det fascinerer meg hvordan minner slipes og poleres, før de nærmest smelter sammen, og blir en eneste lang, sammenhengende historie bestående for det meste av bruddstykker. Og til slutt kan man ikke lenger skille dem fra hverandre. Det fascinerer meg. En annen til jeg alltid har vært svak for, er Tove Janssons språk, skriverier, og verdener. Det hele startet i Mummidalen, som liten, deretter ble det Sommerboken, og nå, Billedhuggerens datter. 

Billedhuggerens datter er nettopp det: en barndomsskildring. Tove Jansson tar oss med tilbake til barndommen sin, til solfylte dager i skjærgården, til julen i Helsingfors. Alt sammen sett gjennom barnet Tove Janssons øyne. Det er rom for fantasilek, for undring, for stahet, og spennende observasjoner. Dessuten kan mummi-leseren kjenne igjen flere karakterer. Og det er vakkert. Vakkert,  surrealistisk og enkelt, i sin beste forstand.

Om boken:
Tittel: Billedhuggerens datter
Forfatter: Tove Jansson
Sidetall: 141
Utgivelsesår: 1968/2012
Alder: I hovedsak voksene
Forlag: Heinesen Forlag
Min kopi: Egen

Billedhuggerens datte er i bunn og grunn, en liten novellesamling. Kapitlene er hver for seg korte historier, som ikke nødvendigvis må leses i den rekkefølgen de er oppgitt. Da jeg leste Sommerboken, en av hennes andre voksen bøker, satt jeg igjen med en rekke favoritt kapitler. Disse har jeg i ettertid vendt tilbake til, og lest flere ganger. Særlig når jeg har trengt litt oppmuntring, en liten klem, eller noen trygge sider å pakke seg inn i. Jeg tror Billedhuggerens datter, vil ha den samme effekten. Spesielt glad ble jeg i kapitlene Snøen, Å fly og Julen, hvor Jansson skriver så vakkert om drømmer, og om varme minner som bare julen kan gi. "Jo mindre en er, desto større blir julen."

"Til slutt laget jeg drømmene mine selv før jeg sovnet eller akkurat idet jeg våknet. Først fant jeg på alt det nifse jeg kunne og det var ikke særlig vanskelig. Når jeg hadde fått det til så nifst jeg kunne tok jeg sats og spratt opp fra gulvet og fløy fra alt sammen."

Tove Janssons prosa er behagelig, vakker, og med en drømmende stemming. Boken er ikke pompøst, eller fylt med kompliserte fremmedord, men er heller minimalistisk. Den er ikke lang, men de 141 sidene gjør inntrykk.