The Picture of Dorian Grey

Mange klassikere er veldig fascinerende. De er spennende, vakre, og svært interessante satt i en historisk kontekst. Noen ganger er det som en tidsreise: man vender tilbake til en tid man aldri satte sine føtter i, blir presentert for et annerledes språk, mennesker, og perspektiver. Ofte er ikke temaene utdatert, de får bare en ny mening i dagens samfunn, og av og til ser man at vi, og våre egenskaper, ikke har forandret seg særlig de siste hundre årene. Det skal riktig nok nevnes, at skjønt jeg er veldig fascinert av klassikere, så anmelder jeg dem sjeldent. Jeg vegrer meg rett og slett for å skrive en anmelde. Hvorfor? Kanskje fordi det er noe ved det hele som blir litt alvorstynget, og litt høytidelig. Bøkene er tross alt ikke nye, de har sett mange dager, møtt mange lesere, og mange gode kritikere.

Finnes det noe som ikke er sagt allerede? Kanskje ikke, men av og til må man hoppe litt ut av komfortsonen sin, utfordre seg selv. For meg vil det si å anmelde en klassiker, som jeg ville anmeldt en hvilken som helst annen bok. Når man har forsvunnet i vakker prosa, og interessante møter mellom karakterer, så spiller det lite, eller ingen rolle hvor vidt boken er én uke gammel, eller ett år hundre gammel. Hvorfor har jeg et annet syn på boken, etter at jeg er ferdig å lese den? Det har alltid vært enklere å stille spørsmål, enn å gi konkrete svar. Det som derimot skal sies, er at The Picture of Dorian Grey er en slik bok jeg mer enn villig tar et steg ut av komfortsonen, for å skrive om.

Når vi møter Dorian Grey, er han selve symbolet på ungdommelig uskyld. Men etter å ha blitt gjort observant på sin ekstraordinære skjønnhet, og nye perspektiver, synker han gradvis dypere inn i en innbilsk verden med luksus, og korrupte, skadelige valg. Man skulle kanskje tro at dette ville svekke Dorians skjønnhet, men slik blir det ikke: han ser like vakker, og ung ut som vanlig. Men det samme kan ikke sies om portrettet som er gjemt under et stort klede.

KORT OM BOKEN:

Tittel: The Picture of Dorian Grey

Forfatter: Oscar Wilde

Sider: 194

Alder: 14+

Forlag (denne utgivelsen):

Vintage Classics

Norsk forlag: Gyldendal, og Kagge Forlag

Utgivelse: Org. utgitt i 1890

Min utgave: Egen

Skrevet i 1890, ble The Picture of Dorian Grey både Oscar Wildes første, og siste roman. Romanen er en relativt kort bok, men trass dette foregår handlingen over en lengre periode på flere år. Gjennom boken hører ikke leseren om alt Dorian Grey tar for seg. Vi blir kun kjent med de hendelsene som er relevante for historien, og som forfatteren mente var viktige for å formidle historien. Skrivestilen blir ikke oppramsende. Når sant skal sies, består store deler av romanen, av diskusjoner karakterene mellom, fremfor handling. Leseren danner seg et bilde av karakterene, gjennom det de sier. Samtalene, eller diskusjonene, består ofte av noen velformulerte setninger fra den overbevisende Lord Henry, som først introduserer Dorian Grey for nye perspektiver. Lord Henry verdsetter, som han selv sier, skjønnhet fremfor intelligens. Skjønnheten må ta vares på, mener ham. Skjønt jeg ikke alltid var enig med ham, så var det svært fascinerende å høre de overbevisende, men ofte sarkastiske bemerkningene og argumentene han ofte bruker.

Oscar Wilde presenterer tar oss med inn i et samfunn opphengt i skjønnhet. Et stort antall mennesker trekkes mot Dorian Grey, og hans skjønnhet, skjønt han lenger ut i romanen ikke lenger er den mest sjarmerende karakteren en kan tenke seg. Og det som sant skal sies, er at utseende og skjønnhet ikke har fått en mindre plass i samfunnet siden 1890. Vi blir daglig eksponert, eller eksponerer oss selv for andres oppfatning av det som er vakkert, enten det er gjennom sosiale medier, filmer, eller reklameplakaten på busstasjonen. Selv om jeg tror det er greit at Dorian Grey ikke levde i det 21. århundre, tror jeg at mange kan kjenne seg igjen i aspekter ved personligheten hans. Enten det er frykten for forandring, et ønske om å være udødelig, eller lengselen etter skjønnhet - som alle, i denne romanen, går tett sammen.

Jeg ble trukket mot Oscar Wildes vakre, og elegante prosa. Særlig ble jeg imponert av de vakre skildringene av Lord Henrys, og Dorians første møte. Og av sarkasmen, de vittige bemerkningene, alt som var paradoks, og mot de fascinerende diskusjonene, samtalene, og synspunktene som romanen er propp full av. The Picture of Dorian Grey har kanskje bikket hundre år, men den er som med de beste bøker, fortsatt svært aktuell den dag i dag.