Senteret

("Senteret" av Victoria Durnak, Flammeforlag 2017, leseeksemplar fra forlaget, takk til foreldre som skrev mens jeg dikterte)

Victoria Durnaks "Senteret" kan best beskrives som sår, humoristisk, lun og skarp. Skarp og lun er åpenbare kontraster, men tildels føles også "Senteret" som en kontrast i seg selv. Elsa, romanens hovedkarakter, er en nybakte mor som har tatt med seg babyen og flyttet til Skien. Barnefaren ville ikke ha noe med barnet å gjøre, og nå sitter de to, barnet og Elsa i en ny leilighet i Skien, uten et sosialt nettverk. Babyen har ikke noe navn, og Elsa føler heller ingen tilknytning til det levende, sprellende vesenet. Hun føler at hun passer på noen andres barn: hun vil jo ikke drepe barnet, gir det jo mat, men elsker det heller ikke. Meste parten av tiden blir brukt på kjøpesenteret i Skien. Tidligere har et barn blitt kidnappet der: barnevognen forsvant, helt plutselig. Elsa lurer på om det også vil skje hennes barn, eller "babyen". Kjøpesenteret er et fristed, så stort at hun kan være alene, så stort at ingen kjenner henne og ingen forventer noe av henne. Men det blir også stedet hvor hun forsøker å bygge seg et sosialt nettverk gjennom halvhjertede forsøk på å bli venn med de ansatte i helsekostbutikken, i brillebutikken og på kafeen. 

Hvert kapittel har morsomme små navn, ting som observeres på senteret, som "mummikopper til 299,-" Men selv om titlene er morsomme, og den mørke humoren klart til stede, så er boken svært sår og vanskelig. Det er vanskelig å lese om en ung kvinnes fødselsdepresjoner, som tilbringer tid på mamma-sider, hvor enkelte er støttende og andre tar rollen som nett-troll. Det er tragisk å lese om møtene med de ansatte på senteret, om den voldsomt ensomme kvinnen som krysser sosiale barrierer for å snakke med andre mennesker. Vanskelig og realistisk går hånd i hånd. Boken er vanskelig å lese, først og fremst fordi historien oppleves realistisk. Durnak skildrer livet på senteret imponerende godt med en fengslende fortellerstemme, og holder derfor på leserne. Victoria Durnak tar for seg et viktig og vondt tema, og det skal heies frem. "Senteret" er en bok om fødselsdepresjoner, om det store, sosiale senteret hvor man overlates til seg selv, men ensomheten synes, og litt om kidnappere og butikktyver. 


Kommentarer

Populære innlegg