Jeg nekter å tenke


Med sine omlag 240 sider, er Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke" en relativt kort bok, som det går raskt å lese. Ikke rent sjeldent er det korte bøker som skildrer flest følelser, fanger flest øyeblikk og vekker sympatien i en. "Jeg nekter å tenke" er en slik bok: En liten bok med de store følelsene, og hovedkarakteren du har aller mest lyst til å klemme og trøste. Forlaget, Flamme, beskriver boken som en "(...) sort, feministisk samtidskomedie om politikk, kjærlighet - og en avgrunn som er farlig nær." Og mens jeg sitter i solen, med salt hår og boken ferskt i minne kan jeg ikke annet enn å tenke at den forklaringen, den oppsummerer boken perfekt. 

Hedda Møller er trettitre år gammel, og har akkurat blitt dumpet av politiker kjæresten, han som skriver mailer langt over "tommel-regelen." Samtidig mister hun jobben ("Freelancere går først i økonomiske tider"), og overlever en traumatisk flytur. Plutselig befinner hun seg i Sarajevo, og mens bagasjen hennes fortsetter mot varmere strøk, beveger Hedda seg nærmere Norge. Hjemme oppdager hun at hun er uønsket gravid, og tankene vandrer til one-night standen i Berlin med en forkjærlighet for CAPSLOCK, og til eks-kjæresten og evolusjonsteorien. 


("Jeg nekter å tenke" av Lotta Elstad, Flamme forlag 2017, 239 sider, anmeldereksemplar fra forlaget) 

Allerede i løpet av bokens aller første sider, introduseres vi til Elstad språk: Et språk som er lett, vittig, morsomt og mørkt. Det morsomme språket driver boken fremover, og hovedkarakteren Hedda får en herlig selvironi: Hun gjentar for eksempel en rekke ganger at hun er 33 år gammel, like gammel som Jesus var da han døde. Dersom humoren ikke hadde vært tilstedet, ville vi utvilsomt sittet igjen med en helt annen bok. For som Hedda beskriver, så er hun på vei mot avgrunnen. Med en uønsket graviditet, en konto som snart går tom, og en plutselig kamerat med campingvogn i Østmarka, glir den ene tenkedager over i den andre -- og det blir vanskeligere og vanskeligere å ta en avgjørelse. Når man kjenner karakterens situasjon, er det heller imponerende at hun klarer å være morsom, om enn ufrivillig. Samtidig byr "Jeg nekter å tenke" opp til en rekke interessante diskusjoner: Hvem deler vi det vi føler med? Hvem trekker vi oss vekk fra når alt blir mørkt? Hvem skal bestemme hvor mange dager man skal tenke før en abort -- skal man tenke i det hele tatt? Når man blander Heddas frustrasjon og morsomme bemerkninger, med en rekke 2016-referanser til flyktningskrise og den amerikanske valgkampen får man en herlig og interessant samtidsroman. Det er morsomt når litteraturen man leser oppleves som dagsaktuell, og enda morsommere når leser og karakter lever i det "samme universet": Karakterene referer til en valgkamp man selv har fått med seg, og leser Keynes. Når det er referanser til en rekke svært spesifikke hendelser, kan man risikere at bokens aktualitet noe ufrivillig begrenses til akkurat dette året. Jeg tviler likevel sterkt på at dette vil skje med Elstads "Jeg nekter å tenke". Til det er de refererte hendelsene for store til å bli glemt, og følelsene som skildres for sterke og naturlige. Når alt kommer til alt, så er det Heddas gjenkjennelige situasjon og følelser som er selve hovedfokuset i den morsomme "Jeg nekter å tenke."

Kommentarer

Populære innlegg