Å leve med Shakespeare: Essays av Inger Merete Hobbelstad

("Å leve med Shakespeare" av Inger Merete Hobbelstad, 2016, Tiden Norske Forlag, 564 sider, lånt, en liten takk til mamma som skrev mens jeg dikterte) 

"De fleste som har gravd seg ned i gammel litteratur, vil med jevne mellomrom få spørsmlet: Men på hvilken måte er dette relevant i dag? (...) Og selvom vi har all grunn til å være forberedt på det, er det vanskelig å svare på." Slik innledes prologen i essaysamlingen i "Å leve med Shakespeare". Forfatterens mål, så samt som svar, er klart fra første stund: Forsvare, eller belyse, hvorfor Shakespeares tekster ikke har gått ut på dato, men snarere "(...) føles mer relevante enn det meste som er skapt i samtiden." I dette ligger det alt en forutsetning om stykkenes aktualitet: Deres aktualitet er aldri et reelt spørsmål fra forfatterens side, men snarere en selvfølge, noe man med klare bevis kan videreformidle til andre, lik naturfagsrapporter kaster lys på synteser og kjemiskereaksjoner. Dersom man som leser setter spørsmål ved dramatikerens aktualitet, og ønsker sine egne syn bekreftet snarere enn utfordret, vil man sannsyneligvis bli skuffet av "Å leve med Shakespeare": I den forstand at stykkenes aktualitet aldri betviles, kan det, dersom man ikke venter argumentasjon og overbevisning, fremstå unyansert. Da må man presisere at litteratur alltid bør leses som det man har i hendene, og ikke det man måtte ha av ubegrunnede forventninger. 

Gjennom ti esssays aktualiseres både Shakespeares folkekjære stykker og de mindre kjente. Med velskrevne og godt integrerte handlingsreferetater og analyser av tematikk, setter Hobbelstad det store forfatterskapet i et moderne lys: Macbeth knyttes til den amerikanske serien "Breaking Bad", Richard II til amerikansk valgkamp og Hillary Clinton. Essayene, som alle varierer mellom 50-80 sider, består av forfatterens egne refleksjoner og erfaringer, så samt som andres tanker rundt de velkjente stykkene. Forfattere vi kjenner godt siteres, i godt selskap med kunnskapsrike litteraturprofessorer. Forfatterskapet, hvis innhold har blitt selve symbolet på imponerende lektyre ("Har du lest den?") og vakker prosa, har i tide og utide blitt omtalt som tung, vanskelig og utilgjengelig. Da også jeg, i likhet med Hobbelstad selv, ser på Shakespeares aktualitet som et nærmest ubestridt spørsmål, vil jeg ikke medgi at han er utilgjengelig (da ville jeg trolig ikke tilbrakt tid på en bok om hans tilgjengelighet). Det skal likevel sies at mine foretrukne tilnærminger til stykkene enten har vært gjennom scene eller radioteater: Da er det enklere å forstå språket, hva karakterene føler og alt de forsøker å uttrykke. På scene eller radio puster skuespillerne liv inn i rollene, eller børster støv og usikkerhet av livet som alt finnes i ordene. Slik skuespillerene fysisk bringer karakterene til publikum, løfter Hobbelstad gjennom sine essays Shakespeare frem til alle som noen gang har fått spørsmålet, og alle som noengang har stilt det: "Hvorfor er det relevant i dag?"

"Jeg tror hun vil like denne," var beskjeden mamma overakte sammen med boken en familievenn var grei nok til å låne meg. Da jeg velvillig sluker alt av og med Shakespeare, kunne han muligens ane en sikker sannhet i egne ord. Hvorvidt han forventet at nedbrytelseprosessen skulle være like lang og omhyggelig som den ble, er derimot noe mer usikkert: Vinter hadde igjen blitt vinter før jeg leste boken ferdig. Jeg leste absolutt ikke med lånt tid, men tok meg all tiden jeg trengte. Det betyr i midlertid ikke at essay-samlingen kun kan leses på ni måneder: Om vi skal tro skriblinger på forsiden, leste bokens eier den trolig på fire dager. Å lese svært sakte og omhyggelig om litteratur viker som en fellesnevner for leseåret 2017: Senest i sommer fullførte jeg (omsider) den litterære biografien "Romantic Outlaws," hvis lengde kan konkurrere med Inger Merete Hobbelstads "Å leve med Shakespeare". Dette gir meg i midlertid mulighet til å hevde, og det i full overbevisning: "Å leve med Shakespeare" er en samling som lar seg lese oppstykket: Den kan godt leses selv med tid og rom i mellom hvert kapittel, og litt pusterom mellom setningene.

I en bok med slik lengde er det nærmest naturlige at visse passasjer vil prege leseopplevelsen i større grad enn andre: Jeg leste andektig og undrende om Hamlet, med forakt om handlingen i "Much Ado About Nothing", og med bristende hjerte over forsoningsøyeblikket i den dypt politiske og tragiske "King Lear". Av stykkene i essaysamlingen er det stykket om Hamlet jeg kjenner best: Jeg har lest Hamlet både i fritid- og skolesammenheng, og hang derfor bedre med i analysen av personlighetsgalleriet og tematikken. Som menneske er det tilnærmet umulig å ikke bli smittet av den den dypt usikre Hamlet: De eksistensielle spørsmålene som gnager ved ham, og de mange han selv stiller. Skribenten har tydeligvis blitt berørt -- og det blir leseren også. Det trekkes flere steder frem at den som leser Shakespeare som tenåring, i en periode hvor man antagelig er lett-påvirkelig, vil være bitt livet ut. Jeg er ikke gammel nok til å vite om det stemmer, men dersom det stemmer, vil jeg trolig være i "faresonen". Jeg undres kanskje mest av alt ved hvordan både Hobbelstads essaysamling og primærteksten vil treffe lesere i ulike livsfaser: Hvilke eksistensielle spørsmål vil treffe den induviduelle leser med størst kraft? Hvilke sannheter vil leseren selv betvile? Jeg kjenner en slags uro når jeg leser om Hamlet, om han som leter etter svar fremfor å handle momentalt som Fortinbras. Det gjør slikt intrykk at jeg vil gråte bittert over å ikke finne noe ro i Hamlet. Og dét er muligens noe av det finurlige i Shakespeare: De ulike sinnstemningene i en tekst, og vidden i forfatterskapet. Dette illustreres fortreffelig og tydelig i "Å leve med Shakespeare" -- og på sett og vis, så har jeg kanskje "levd" litt med både essaysamlingen og Shakespeare selv: Essaysamlingen i tid, og Shakespeare gjennom den eksistensielle Hamlets gnagende (ja, nesten plagsomme spørsmål.

Skjønt jeg hadde kjennskap til Hamlet fra før, så er ikke forhåndskunnskap et krav for å lære av samlingen. Foruten om Hamlet, engasjerte essayene om Othello, Richard II, Corionalius og King Lear: Stykker jeg viste lite, ofte ingenting, om. Jeg likte særlig Corionalius og Richard II, som med sine politiske intriger og skildringer av menneskets mørkeste sider, skiller seg skarpt fra Romeo og Juliet og A Midsummer Night's Dream. I essaysamlingens prolog skriver Hobbelstad at nettopp disse politiske stykkene er to personlige favoritter, skjønt de ikke er like folkekjære som Romeo og Juliet: De mørkere stykkene og det politiske budskapet var svært forfriskende, og dermed en grunn i seg selv til å lese essaysamlingen. Ved å innkludere sine personlige favoritter styrkes dessuten samlingens rolle som et personlig møte med Shakespeare. Shakespeare skal være så aktuell at vi kan leve med stykkene hans, og dét gjennom ulike faser i livene våre. Dette budskapet styrkes ytterligere gjennom de svært personlige historiene og erfaringene Hobbelstad inkluderer, både sine egne og sine venners. Blant bolker med mye historiskfakta kan de rent personlige historiene gjøre teksten mer behagelig å lese, og dermed igjen bidra til å øke Shakespeares tilgjengelighet.

Med språkelig kvalitet og spennende tanker er det en fin perle å vende tilbake til, helg etter helg, eller kanskje ferie etter ferie. Så får jeg bare håpe at personen jeg har lånt den av siden mars også mener det samme. Det har vært morsomt å lese essayene før jeg har sett stykker på teater, eller jobbet med stykkene i litteratur timer: Det har vært så givende, så lærerikt og så underholdende, at jeg vurderer å kjøpe min egen utgave. Jeg rekker sannsyneligvis å lese boken én gang til før det blir vinter på ny.